Anniken Huitfeldt på Europarådets hjemmesider

1. Hva har blitt gjort på nasjonalt nivå for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge ?

Norge har på mange områder satt seg i front, både i nordisk og europeisk sammenheng, når det gjelder å ta i bruk virkemidler for å bekjempe diskriminering og å fremme likestilling.

Kampen for likestilling og mot diskriminering, har alltid vært viktig og er det også for den regjeringen jeg representerer. Like reelle muligheter til å utvikle seg som menneske uavhengig av kjønn, alder, seksuell orientering, etnisitet eller funksjonsevne gir den beste utnyttelsen av våre menneskelige ressurser.

Et godt rettslig vern mot diskriminering er helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å sikre likestilling på viktige samfunnsarenaer. For å styrke innsatsen på dette område valgte regjeringen i 2007 å legge koordineringen av arbeidet med likebehandling og mot forskjellsbehandling til samme departement. Det betyr at de ulike diskrimineringsgrunnlagene som kjønn, alder, seksuell orientering, nedsatt funksjonsevne, etnisititet, religion mv. nå er samlet i et departement.

En viktig milepæl i arbeidet mot diskriminering i Norge var diskrimineringsloven og at vi opprettet Likestillings- og diskrimineringsombudet. Det rettslige vernet mot diskriminering har blitt styrket gjennom en ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov, som skal motvirke diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne på alle samfunnsområder.

Vernet mot diskriminering på grunn av personlige egenskaper eller oppfatninger er i dag spredt på ulike lover. Dette er lite hensiktsmessig. Jeg ser derfor frem til at Diskrimineringslovutvalget skal legge frem forslag til en samlet og mer helhetlig diskrimineringslovgivning innen 1. juli 2009.

Ulike regjeringer i Norge har lagt frem handlingsplaner mot rasisme og diskriminering for å styrke innsatsen på dette feltet. Arbeidet mot diskriminering er nært knyttet til regjeringens innsats for å fremme integrering og inkludering av innvandrerbefolkning på arbeidsmarkedet og i skole og utdanning. I 2006 ble et eget Integrerings- og mangfoldsdirektorat etablert. Å hindre diskriminering handler også om at stor samfunnet skal gi minoriteter samme beskyttelse som majoritetsbefolkningen. Regjeringen jobber derfor aktivt mot undertrykkende og diskriminerende praksiser innad i minoritetsmiljøene som vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Regjeringen vil om kort tid fremme en ny handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering 2009 – 2012. Et mål med den en nye handlingsplanen er å bidra til økt bevissthet om behovet for aktive tiltak for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Videre er det et mål å bidra til best mulig implementering av den nye aktivitets- og rapporteringsplikten som er innført i diskrimineringsloven fra 1.1.2009 etter mønster av tilsvarende plikt i likestillingsloven. Den nye plikten pålegger offentlige myndigheter, private og offentlige arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner å jobbe aktivt for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Skal vi lykkes i arbeidet mot diskriminering må dette arbeidet få den plass det fortjener. Det må integreres i det løpende arbeidet i alle virksomheter, og arbeidet må sikres god forankring.

2. Hvordan vil du måle nivået på diskriminering i Norge?

Å måle art, omfang og årsaker til diskriminering er vanskelig. Ingen kan gi et presist anslag over diskrimineringens omfang i Norge. Mye diskriminering er indirekte og vanskelig å avdekke.

I mange sammenhenger er det vanskelig å trekke et klart skille mellom ulikhet som skyldes rettmessig behandling og ulikhet som skyldes urettmessig behandling.

Det er gode data i Norge om levekårssituasjonen til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Forskjeller i levekår mellom ulike grupper er imidlertid ikke et bevis på at diskriminering skjer. Å telle antall avgjørelser fra Likestillings- og diskrimineringsombudet/nemnda vil heller ikke gi en tilstrekkelig beskrivelse av omfanget av diskriminering, ettersom terskelen for å fremme en klage på diskriminering ofte er høy.

I Norge har vi også nyere data om opplevd diskriminering, men disse dataene sier heller ikke noe om hvor mange av de subjektive opplevelsene som faktisk er diskriminering.

Vi må nok leve med at det er vanskelig å måle diskriminering. Ved å ta i bruk ulike metoder og datakilder kan vi imidlertid få en pekepinn på art og omfang av diskriminering i Norge, og hvor innsatsen bør rettes. Dette er noe regjeringen er opptatt av. Å øke kunnskapen om art, omfang og ikke minst årsaker til diskriminering vil stå sentralt i den nye handlingsplanen.

3. På hvilket nivå vil du si at det norske samfunnet aksepterer de forskjellige fremmedkulturene som finnes i Norge?

Også dette er det vanskelig å svare eksakt på. I Norge gjennomføres det årlige undersøkelser om befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring som kan gi en viss pekepinn. Undersøkelsen pr. tredje kvartal 2008 viser følgende:

•  Tre av fire i befolkningen er helt eller nokså enige i at ”innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv”.

•  Syv av ti er helt eller delvis enige i at ”innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge”.

•  Andelen som har motforestillinger mot å få en innvandrer som nabo er på seks prosent.

Denne undersøkelsen inneholder også noen spørsmål som kan sammenlignes med The European Social Survey, og den viser at Norge rangeres som et av de mer tolerante landene når det gjelder holdninger til innvandring.

4. Hvordan har organisasjoner og politiske grupper reagert på oppgavene etterfulgt av et flerkulturelt samfunn i Norge?

Regjeringens utgangspunkt er at mangfoldet i befolkningen er en ressurs og en kilde til utvikling og fornyelse. Det er et demokratisk problem om grupper i befolkningen i Norge ekskluderes eller er underrepresenterte på sentrale samfunnsområder. Regjeringen arbeider derfor for at Norge skal være et inkluderende samfunn, hvor alle har like muligheter til å bidra og til å delta i arbeids- og samfunnslivet.

Den offentlige og politiske debatt i Norge viser at spørsmål knyttet til innvandring, integrering, rasisme og diskriminering engasjerer mange. Meningene er delte og debattene har til tider høy temperatur.

Det at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn stiller oss politikere ovenfor nye utfordringer og dilemmaer av både politisk, kulturell og religiøs art. Hva gjør vi når minoritetenes normer og verdier ikke er forenelig med majoritetens? Det er særlig utfordrende når tema som kjønn og likestilling aktualiseres, homofiles rett til anerkjennelse, kvinners rett til selv å bestemme over egen kropp og seksualitet og ytringsfrihet blir tatt opp til debatt. Vi må uansett holde fast ved at norsk lov gjelder i Norge, og minoriteter som bor i Norge må sikres det samme vern mot diskriminering og undertrykkende praksiser som befolkningen for øvrig.

Jeg mener at det er viktig at disse spørsmålene debatteres. Debattene kan gi oss ny innsikt og forståelse for de dilemmaene vi står overfor. Debatten dreier seg også om hvilket samfunn vi ønsker oss.

Til tider opplever vi at enkelte politiske partier i Norge flagger sine restriktive holdninger til innvandrere og innvandring høyt i den politiske debatten. Den største utfordringen er at debatten lett ender opp med generaliseringer og stereotype beskrivelser av personer med minoritetsbakgrunn. Det har også vært en tendens til i den offentlige debatt å koble sammen muslimer på den ene siden, og terrorisme og vold på den annen side. I tillegg har ikke medienes måte å fremstille minoriteter på, alltid bidratt til å utfordre stereotypier og generaliseringer i forhold til ulike minoritetsgrupper.

5. Hva kan Norges erfaringer med et multikulturelt samfunn hjelpe i kampen mot diskriminering i Europa?

For det første så tror jeg at handlingsplaner for aktivt å bekjempe diskriminering er et viktig verktøy i kampen mot diskriminering. Da settes arbeidet på dagsorden og mange sektorer ansvarliggjøres.

For det andre vil jeg vise til at Regjeringen samarbeider med partene i arbeidslivet for å bekjempe diskriminering i arbeidslivet og for å sikre økt rekruttering av minoriteter til både privat og offentlig sektor. Dette er viktig for å nå ut til flest mulig arbeidsgivere.

Åpen dialog og kontakt mellom myndigheter og representanter for innvandrerorganisasjoner, minoriteter og tros- og livssynssamfunn er også en prioritert strategi for regjeringen i arbeidet for å unngå at det dannes fiendebilder og for å forebygge konflikter.

ECRIs 4. Landrapport om Norge (2009) fremhever at Norge har gjort en prisverdig innsats for å bekjempe høyreekstremistiske grupper. Bekymringssamtaler er et strukturert verktøy for politiets samtaler med ungdom og deres foreldre om risikoatferd. Målet med samtalene er å bevisstgjøre de unge på konsekvensene av tilhørighet i et høyreekstremt miljø og oppnå at ungdommene trekker seg ut. Resultatene har vært svært positive.

6. Hvordan kan Europarådets kampanje ”Speak Out Against Discrimination” hjelpe i kampen mot diskriminering?

Medienes rolle : Mediene er, gjennom utvalg og vinkling av informasjon, med på å definere samfunnets holdninger til minoriteter. For mange vil det bildet mediene formidler være den eneste kjennskapen de har til personer med minoritetsbakgrunn. Dette gir mediene et stort ansvar. 

Positivt : Mediene kan derfor spille en viktig rolle i å nyansere og bryte ned stereotype forestillinger og fordommer, avsløre overgrep og diskriminering.

Negativt : På den annen side fører kampen om publikum til tilspissing, forenkling og konfliktorientering i mediene. I den grad dette fører til at minoriteter først og fremst blir omtalt i negative sammenhenger kan mediene tvert imot bidra til å opprettholde og forsterke tendenser til fremmedfrykt, sosial avstand og diskriminering.

Mulige tiltak : Først og fremst er dette spørsmål om kunnskap og holdninger. Det er derfor viktig at mediene og medienes organisasjoner arbeider aktivt med informasjon og bevisstgjøring på dette feltet – evt. i samarbeid med myndigheter på området. Rekruttering av journalister med minoritetsbakgrunn kan også være et viktig bidrag. Europarådets anti-diskrimineringskampanje fokuserer nettopp på disse problemstillingene og kan derfor bli et positivt og viktig initiativ for å fremme toleranse og bekjempe diskriminering.  

Dersom minoriteter skal ha muligheten til å delta aktivt og på like vilkår i samfunnslivet, er det helt nødvendig at mediene gjenspeiler mangfoldet i befolkningen. Minoritetene må ha muligheten til å nå fram i offentligheten med sitt syn og sin informasjon. Dette vil bidra til synliggjøring og «normalisering» av minoritetene, og dermed lette integrasjonen i samfunnet. Objektiv og balansert formidling av informasjon om innvandrergrupper er i praksis det beste vern mot diskriminering og overgrep.

7. Hvordan ser framtiden ut for et samfunn med bedre sosiale forhold for alle i Norge?

Jeg er ganske optimistisk, først og fremst fordi regjeringen fører en aktiv politikk for å redusere forskjellene i samfunnet. Regjeringen vil avskaffe fattigdom ved å styrke det offentlige sikkerhetsnettet. Arbeid er det viktigste virkemiddelet for å redusere sosiale forskjeller. Kampen mot arbeidsledighet er derfor en høyt prioritert oppgave

Arbeidsledigheten i Norge er sammenlignet med mange andre land i Europa er svært lav tiltross for finanskrisen. Pr 4 kvartal 2008 var den registrerte ledigheten på 1,5 prosent blant befolkningen utenom innvandrergruppen. Blant innvandrere var ledigheten på 4,8 prosent.

Tiltross for lave ledighetstall vet vi at noen grupper i samfunnet har større problemer på arbeidsmarkedet enn andre. Målet om et inkluderende arbeidsliv er derfor fortsatt viktig.

Ingen skal forskjellsbehandles på grunn av kjønn, alder, etnisitet, religion, hudfarge, funksjonsevne eller seksuell orientering.

Den videre utviklingen av velferdssamfunnet er helt avhengig av at vi alle gis mulighet til å ta ut vårt fulle potensial.